Takk for meg

Det er litt over tre uker siden jeg igjen satte beina mine på norsk jord. Kofferter er for lengst pakket ut og jeg sier ikke langer “wangi” når det er noe jeg ikke får med meg i en samtale. Kjoler og skjørt er byttet ut med bukser og en kopp med te til frokost er byttet ut med deilig, grovt brød. Det er mye som har forandret seg. Ikke her hjemme, her føler jeg at det meste er som før, men allikevel: det er mye som har forandret seg. Norsk natur har aldri vært vakrere. Luften har aldri vært så frisk og smakt så godt som den gjør nå. Syv måneder i Uganda har lært meg mye jeg ikke kunne lært på noen annen måte. Det er rart å tenke på jeg for litt over tre uker siden fortsatt var der. Det er et land jeg har blitt utrolig glad i og som nok alltid kommer til å ha en spesiell plass i hjertet mitt.

Matlaging!

Matlaging!

Gjøre i stand til middag/supper

Gjøre i stand til middag/supper

Flotte "kjøkkenhagen" vår.

Flotte “kjøkkenhagen” vår.

Kunne ikke blitt et bedre team.

Kunne ikke blitt et bedre team.

Barna på Kasa. Utrolig herlige barn!

Barna på Kasa. Utrolig herlige barn!

Fine stunder med venner.

Fine stunder med venner.

Spille pool med Tess

Spille pool med Tess

 

Kampalas mange turist-butikker.

Kampalas mange turist-butikker.

Glade minner fylt med latter!

Glade minner fylt med latter!

Aldri et problem med plassmangel!

Aldri et problem med plassmangel!

Tess tar ettermiddagsluren sin

Tess tar ettermiddagsluren sin

Matatu!

Matatu!

Thembo's første pinnebrød!

Thembo’s første pinnebrød!

 

Det er vanskelig å skulle sette ord på hva tiden i Uganda har betydd for meg og hva jeg sitter igjen med. Jeg trøster meg med det at alle som har hatt en liknende opplevelse skjønner hva det er jeg føler, og til alle dere som ikke har hatt det; ikke vent med å finne ut av hva det er dere går glipp av. Det er så mye som venter dere!

Advertisements

Sex-education

Even though we totally rock as teachers in English, ethics and computer, we have always felt like we have so much more to offer. That is why, a Monday morning, we went to the hospital to ask for some condoms. The plan was in action. We had a program (generously given to us by the Norwegian red cross youth) and plenty of condoms (generously given to us by Rugarama hospital). We were ready for take off. The girls were going to have their, perhaps, very first sex-education ever. As you might understand, the guys we work with at the office, were not exactly thrilled about the idea of acting as translators. After have given it some thought we landed on our beloved contact person, Doreen. We figured out quit soon that she was not totally aware of what was going to happen. When we were heading towards the hospital to ask for condoms, she asked if we were not going to buy candy. How the word «condom» turned into «candy», we’ll never know.

The reason why we decided to have this kind of class is that STD’s are just as «alive» in Uganda, as they are back in Norway. Despite this, many people grow up without knowing much about them. We wanted to enlighten them about sex in general (which for many of our girls is a very scary thing), prevention, different STD’s and last but not least how to properly use a condom. Of course, they are like girls in general; very giggly and a bit shy when it comes to this subject. Nevertheless, we were surprised by the level of seriousity they showed us. They were genuinely interested in the subject and we even had to cut out a few parts of the program, due to too many questions and too little time.

The response was very positive and it looked like the girls understood the importance of it. Even though, we too, had a good time teaching them, it was also very challenging. Our girls are not Norwgians. They are Ugandans. Bachigas. It is sometimes hard to remember that the mentality is different. For example when we talk about «sex-partners». For a girl here that partner is most likely the one you marry. And that man is a person you have to obey and satisfy. So when the statement «if your husband wants sex, you have to say yes» came up and they were to stand in two groups ; agree or disagree, the majority of the girls stood on the agree-side. At which point they had a very heated discussion and a lot of good arguments came from both sides. Of course, from our Norwegian up-bringing, we would have agreed with the disagree-side, but as teachers we had to remain neutral.

So, as challenging as the class was, we really feel like we learnt them something important. The girls also had a good time and their faces as they tried putting a condom on a matooke-banana were priceless.

Theory put into practice

Theory put into practice

Kind of psyched

Kind of psyched

6 steps to put on a condom

6 steps to put on a condom

54 students that will remember that class for a long time to come

54 students that will remember that class for a long time to come

Mind map!

Mind map!

Teacher Tess teaching the essentials

Teacher Tess teaching the essentials

Eager students

Eager students

Doreen’s historie

Noen ganger slår det meg hvor utrolig heldige norske barn er. Det var ikke så lett å se det alltid når jeg bodde i Norge, men her er det vanskelig å la være. Jeg har småsøsken som nettopp har begynt på barneskolen. De syntes det var helt topp i begynnelsen. Så, litt etter litt, ble det mindre morsomt. Til slutt er det mest slit. Til tross for at jeg alltid har elsket å gå på skolen (ja, det er lov å kalle meg litt sær), har det jo vært dager da jeg helst ville blitt hjemme i senga. I Norge har vi alt, så hvorfor bry seg? Jeg har tak over hodet, mat og en familie, så hvorfor skal jeg gå på skolen? Her kan skolegang bety forskjellen på om du har mat på bordet eller om du må gå sulten. Om du har en inntekt sånn at du kan leile en liten leilighet eller om du må bo på gata.

Jentene vi underviser går på en 2-årig yrkesrettet skole. Felles for alle er at de på ett tidspunkt i livet var nødt til å slutte på skolen. For en var det det at foreldrene ikke lenger hadde penger til å betale skolepengene. For en annen var det kanskje det at et familiemedlem døde, slik at hun måtte bli hjemme for å hjelpe til med avlingen. De har alle sine grunner til at de måtte slutte på skolen. Det betyr også at de er på veldig forskjellige nivå. Felles for dem er at de har fått en unik sjanse ved å gå på Drucilla. De er nødt til å betale litt skolepenger, men det kan ikke sammenliknes med hva det koster å gå på den offentlige skolen. Selv om det er lite, er det likevel noen av jentene som har problemer med å betale. De aller fleste kommer fra familier rundt om i landsbyene. De har ikke mye å rutte med, men gir det lille de har. Det som slår meg er hvor viktig, ikke bare foreldrene, men også elevene selv ser på skolegang som. De er klar over hva skolegang kan gjøre for dem senere i livet.

Jeg har lyst til å fortelle om Doreen, kontaktpersonen vår, tidligere Drucilla-elev og ei fantastisk flott dame. I en søskenslokk på 10, der hun var nr.fire i rekka var sannsynligheten for å skulle gå på skolen svært liten fra før av. De var seks gutter og fire jenter, og det vanlige i Uganda er å sende guttene på skolen først. Spesielt ute på landsbygda blir det sett på som unødvendig å skulle bruke penger på skolegang til jentene. Deres oppgave er uansett å være hjemme og hjelpe foreldrene, for så senere å gifte seg og starte sin egen familie. Med seks gutter i rekken før henne var Doreen’s sjanser for skolegang derfor ikke særlig store helt fra starten av. Familien hadde en liten grønnsakshage og de levde stort sett fra hånd til munn. Faren var alkoholiker og moren jobbet kun hjemme i hagen, der hun fikk hjelp av barna. Etterhvert begynte de å jobbe litt i andres hager, slik at de fikk en liten inntekt. Moren hadde nå muligheten til å sende de eldste barna på skolen, og Doreen fikk derfor muligheten.

Etter seks år i primary school var hun nødt til å slutte. Familien hadde ikke mer penger. Moren var syk og faren brukte det lille de hadde på alkohol. Sammen med søsknene sine måtte hun hjem fra skolen for å jobbe i hagen. Noen år senere møtte hun en tidligere venninne fra skolen i kirka. Hun satt og strikket og Doreen spurte henne om hvor hun hadde lært seg det. Drucilla, sa hun. Der og da bestemte Doreen seg for at hun skulle begynne på den skolen. Det eneste problemet var at de ikke hadde noen penger. Hun tok saken i egne hender og gikk i 8 timer for å komme til Kabale. Hun trappet opp på kontoret og ba om å få snakke med direktøren, Mrs.Phoebe. Hun snakket med mama og fikk et søknadsskjema, til tross for at hun egentlig ikke trodde hun skulle få tak i pengene til å betale skolepengene.

Familien hadde ei geit, som de solgte slik at Doreen skulle få penger til skolen. Nå hadde hun penger til første termin. For å ha råd til å fortsette og kunne fullføre de to årene, tok hun småjobber her og der. Gjennom de to årene på Drucilla stod hun opp tidlig på morgenen for å vaske kontorer og gjøre småjobber for lærerne og andre. Hun jobbet hardt gjennom to år både med skolearbeid og for å ha råd til å fortsette. Etter to år fullførte hun med toppkarakterer.

Om retten til skolegang ble tatt fra oss i Norge, ville vi kjempet så hardt for det? Jeg vet ærlig talt ikke. Vi er så tilfreds med situasjonen vår, så om vi var blitt tatt hjem fra skolen ville vi vel sett på det som en lang ferie. Våre 13 år med obligatorisk skolegang er mer enn mange her tør å ønske seg.

Rettferdig sjokolade? Ja takk!

Vi nordmenn spiser store mengder med sjokolade i året. Det er faktisk bare engelskmennene, sveitserne og rumenerne som overgår oss. Ifølge Coabisco, den internasjonale organisasjonen for sjokolade, spiser hver nordmann gjennomsnittlig 9,5 kg med sjokolade i året!

På toppen av favorittlisten til nordmenn, troner den gode gamle Freia Melkesjokolade. En kan kanskje si at den har blitt selve definisjonen på hvordan sjokolade skal smake. Vi liker det vi er vant med, og freia melkesjokolade har dagens Norge vokst opp med. Men er vi klar over hvor mye arbeid som ligger bak sjokoladen vi spiser?

Kakaoen, som er helt uunnværlig for sjokoladeprodusentene, dyrkes i noen av verdens fattigste land. I slike land er dessværre barnearbeid og dårlige levekår utfordringer kjent for folk flest. Den norske sjokoladeprodusenten Nidar har valgt å gjøre noe med dette, så fra 2013 kjøper de kun sertifisert kakao. Hva er det? Sertifisert kakao er kakao dyrket med hensyn til mennesker og miljø. Sjokoladepakkene vil få en rød UTZ-certified- logo, som viser at kakaoen brukt i sjokoladen er dyrket av bønder som lever og arbeider under gode forhold.

Dette er et steg i riktig retning når det gjelder å få en mer rettferdig verden. Tenk litt på det neste gang du står foran sjokoladehylla. Personlig kommer jeg til å holde meg til Nidar inntil de andre sjokoladeprodusentene følger deres eksempel!

Bergene-Melk-er-laget-med-UTZ-sertifisert-kakao-som-gir-hoeyere-inntekt-og-bedre-levekaar-for-kakaoboendene-paa-Elfenbenskysten_large

Fortell det videre!

 

 

Februar

Det har vært noen ganske så travle uker i Kabale. Jeg har hatt besøk av ei god venninne og da ville jeg jo gjerne vise henne så mye som mulig. Hun ble i to uker, og det har vært fullt program. Da skal det også sies at en del av programmet fort har vært å daffe på sofaen med en god bok etter en slitsom dag på jobb. Det var veldig deilig å se henne igjen. Bedre jente skal en lete lenge etter, det er sikkert! Derfor kommer det nå en «liten» bilde-update fra de siste to ukene.

Etter noen dager der hun pent var nødt til å bli med på jobb og lide seg gjennom engelsktimer og etikk-time med Tess og meg, satte Inger Tone og jeg kursen mot Kasese og Queen Elizabeth National Park. Vi dro på safari! Absolutt ingenting var gjort på forhånd, hva gjaldt booking av safari og overnatting, men vi tenkte vi skulle være litt spontane. Etter mye om og men kom vi oss heldigvis frem til slutt!

Ekvator!

Ekvator!

 

Etter å ha sjekket inn på hostellet vi skulle overnatte på, bestemte vi oss for å gå oss en liten tur. Det er kanskje ikke helt anbefalt (senere fant vi vel egentlig ut at det er ulovlig å gå på turer i nasjonalparkene), men vi la i vei.

 

Støtte på noen venner av Pumba!

Støtte på noen venner av Pumba!

Ja, hun har store sko å fylle

Ja, hun har store sko å fylle

Vi fant et forlatt hus, så vi tok oss en titt inn

Vi fant et forlatt hus, så vi tok oss en titt inn

Vi fant en gammel landingsstripe for fly

Vi fant en gammel landingsstripe for fly

 

Så vi tok den i bruk

Så vi tok den i bruk

DSC05315

Neste morgen var vi tidlig oppe for en game-drive. Landskapet var helt nydelig og nesten med én gang vi satte igang turen støtte vi på en elefantmor og ungen hennes. De stod midt i veien, så vi måtte pent vente på å få komme forbi. Moren var imidlertidig ikke så fornøyd med at vi stod der så nærme ungen hennes, så hun gjorde det tydelig at vi ikke var ønsket. Etter en liten stund kom vi oss likevel videre.

DSC05377

DSC05427

Utrolig flotte dyr!

Utrolig flotte dyr!

Syntes han her var ganske interessant også, jeg!

Syntes han her var ganske interessant også, jeg!

DSC05555

DSC05574

"Trenger du ny bolig?"

“Trenger du ny bolig?”

Dette var også "watahcab" ifølge vår sjåfør.

Dette var også “watahcab” ifølge vår sjåfør.

"This one, this is a watahcab", sa sjåføren vår mer enn én gang. "Om det e det einaste dyret han kan navnet på?" sa Inger Tone. Han sa det forsåvdt til to forskjellige dyr også. Det er ikke alltid så lett, nei!

“This one, this is a watahcab”, sa sjåføren vår mer enn én gang. “Om det e det einaste dyret han kan navnet på?” sa Inger Tone. Han sa det forsåvdt til to forskjellige dyr også. Det er ikke alltid så lett, nei!

DSC05524

 

Senere på dagen dro vi på et båt-cruise. Der ble det diskutert i det vide og brede på hvorfor de små apekattene har turkise baller. Dette var god underholding for han som etterhvert viste seg å være svensk.

Sjåføren-vår-er- humørsyk- humør

Sjåføren-vår-er- humørsyk- humør

Men-vi-ser-mange-fine-dyr- humør

Men-vi-ser-mange-fine-dyr- humør

Om ikke det er en kul nabo, så vet ikke jeg!

Om ikke det er en kul nabo, så vet ikke jeg!
Alltid klar for mat. Må være populær hos tannlegen, tenker jeg!

Alltid klar for mat. Må være populær hos tannlegen, tenker jeg!

Fin Ørn

Fin Ørn

DSC05854
På vei hjem fra båt-cruiset var vi så heldige å støte på en leopard! Et sjeldent syn, sa guiden vår. Den spankulerte fint voer veien i det vi kom rundt en sving. Vi stanset bilen og var så nærme at jeg kunne høre den puste.

Godt kamuflert i gresset

Godt kamuflert i gresset

DSC05911

Vel hjemme igjen etter safari, var det kommet mer besøk. Hanne, som var her i fjor og jobbet med Drucilla, hadde tatt med familien sin for å vise dem sitt andre hjem. Det ble noen utrolig hyggelig dager. I og med at familien er ganske stor (10 stk var med på tur om jeg ikke husker feil) ble det satt i gang en fotballkamp mellom oss muzunger + Drucilla-staff mot Drucilla-jentene. Jeg tok på meg oppgaven som fotograf.

Jentene etter kampen

Jentene etter kampen

Min hatt den har... fire kanter

Min hatt den har… fire kanter

Mååååål

Mååååål

DSC06397

Leksjon fra Hanne

Leksjon fra Hanne

Søteste Inger Tone og Tess klare for kamp!

Søteste Inger Tone og Tess klare for kamp!

 

Lake Bunyonyi er jo et av de store turistattraksjonene i Uganda, og i og med at vi bor så nærme så har det blitt noen turer dit. Hit måtte jeg selvsagt også få vist Inger Tone rundt, så vi slag oss på familien til Hanne og tok en båt over til en av øyene der. Dere får unnskylde alle de tullete bildene, men det oppsummerer på en måte humøret vi var i mye bedre enn ord jeg kan finne, om jeg er aldri så glad i dem.

DSC06061

Hva kan man si?

Hva kan man si?

Tess is in tha hood!

Tess is in tha hood!

DSC06206

Etter to fine uker, satte vi av gårde for å tilbringe den aller siste helgen i Jinja. Tess, Inger Tone og jeg. Vi skulle rafte på Nilen. Jeg kan trygt si at det er noe av det beste og værste jeg har opplevd i livet. Etter å ha «druknet» gjentatte ganger og hostet opp noen liter med nilvann var det tre slitne, men gira og stolte, jenter som neste dag dro seg tilbake til Kampala.

 

Team-bilde! Fra venstre: Meg, Inger Tone, Tess, guiden vår, Sal og Sharrona fra Israel.

Team-bilde! Fra venstre: Meg, Inger Tone, Tess, guiden vår, Sal og Sharrona fra Israel.

IMG_0756

Ved de første bølgene. Her dro han båten over med vilje, sånn at vi visste hva vi hadde i vente senere på dagen.

IMG_0783

Siste stryket. Nile Special. Adrenalinkick som bare det.

Siste stryket. Nile Special. Adrenalinkick som bare det.

Ja, det har vært to uker med mye som har skjedd, så det er godt å endelig kunne lene seg litt tilbake. Nå merker vi at oppholdet her går mot slutten, så vi prøver å nyte det til det fulle!

Litt av hvert

Siden Tess kom med et litt mer seriøst innlegg (og meget bra, så er det sagt) , så får jeg veie litt opp med å ha et totalt meningsløst, et. Så blir det ikke så tungt å lese. Planen var egentlig å skrive et innlegg om folkemordet i Rwanda og viktigheten med å ta vare på hvert eneste menneske, og se på han/hun som unik og så videre. Og det er veldig viktig, men saken er den at jeg ikke er i det humøret akkurat nå. Nå trenger jeg noe enkelt. Så da får dere kose dere med små innblikk i livet vårt. Det enkle er ofte det beste.

Så ble det storm!

Så ble det storm!

Mens vi tuslet rundt i Kigalis (hovedstaden i Rwanda) gater fant vi ut at vi skulle inn og sette oss på en café. Det var dessværre ikke ledige plasser ute, så vi setter oss litt skuffet inn. 10 minutt senere bøtter det ned, kopper og krus fyker til alle kanter og folka som holdt fast på dem følger med. Det er helt kaos. Okei… så ille var det kanskje ikke, men det var et veldig leven! Senere fikk vi vite at trær hadde falt over hus, strømmen var borte flere enn ett sted og ute på en parkeringsplass, så vi en bil som uheldigvis hadde fått et stort reklameskilt over seg.

Lurer på hva som sies her. Kanskje jeg ble sur?

Lurer på hva som sies her. Kanskje jeg ble sur?

Alltid morsomt med bilder når en snakker

Alltid morsomt med bilder når en snakker

Klare for nye opplevelser (Rwanda)

Klare for nye opplevelser (Rwanda)

Vakre Rwanda "land of a thousand hills"

Vakre Rwanda “land of a thousand hills”

På grensa over til Rwanda ble det en god del venting. Da vi kom dit så var det en folkemasse som protesterte, men vi kom oss vel over grensa. På Rwandisk jord fikk vi imidlertid høre av immigrasjonskontoret at vi skulle ha stempla passet vårt på den Ugandiske siden før vi dro over. Vi kunne ikke få visum inn til Rwanda uten at vi offisielt ikke var i Uganda lenger. Så vi gikk tilbake… Vi kom imidlertid ikke langt, for folkemassen hadde vokst seg større og nå sa vaktene at det var farlig å skulle prøve å krysse. Vi måtte være så snille å vente. Det var ikke barebare, for jeg så virkelig ikke hvorfor vi ikke bare kunne krysse. Det var jo ikke oss de var sinte på, så det burde gått fint. Uansett, de gjorde bare jobben sin. Så det ble en god del venting, noe som resulterte i en god del bilder. Over ser dere litt landskap og under er en fin fugl. Jeg har blitt veldig glad i å ta bilde av fugler! Så.. håper dere kan venne dere til det.

På grensa til Rwanda

På grensa til Rwanda

Alltid godt med is-juice

Alltid godt med is-juice

Søtsøtsøt

Søtsøtsøt

Noe rart

Noe rart

Sneglevenn

Sneglevenn

DSC03995

DSC03988

DSC03986

Idyllisk hus

Idyllisk hus

DSC03935

Bildet over er tatt fra vanntanken. Jeg klatra opp og tenkte jeg skulle få til noen bra bilder, men det var ikke barebare å skulle håndtere kamera og holde meg fast samtidig. Vanntårnet har det med å gynge i vinden, så trygg følte jeg meg ikke akkurat heller. Mens jeg var der oppe fikk vi besøk av vår kjære frier. Vet ikke om jeg har skrevet noe om han før, men han har kommet innom en gang i blant og spurt etter oss. Et fint brev har vi fått også. Han syntes ikke det var nok med én kone, så han kunne godt ta begge to, skrev han. Nå var han tilbake for å be om et svar på brev nr.2 som han skrev noen dager i forveien. På avstand så jeg ikke at det var han, så jeg tok den tiden jeg trengte der oppe. Da jeg kom ned var det en mer eller mindre irritert Tess (har man sagt at man ikke er interessert noen titalls ganger, så bør det jo synke inn… sånn etterhvert hvertfall!) som så sitt snitt til å snike seg inn på kjøkkenet. Det er ikke alltid så koselig med besøk.

"Du er så vakker" "Liiiiiiiz, kom ned!"

“Du er så vakker” “Liiiiiiiz, kom ned!”

Sommerfugl

Sommerfugl

DSC03894

Fine fugler

Fine fugler

 

For tiden er det homeland som gjelder, så jeg tror Thembo var litt midtøsten-inspirert. Se under.

MystiskeThembo

MystiskeThembo

 

Sånn ellers så har vi det bra! Som dere kanskje ser på de øvrige bildene, så har jeg fått meg fletter igjen!

Ut på tur

For noen dager siden hadde jeg en samtale med en person der vi begynte å snakke om natur. Han sa at noe av det han virkelig verdsetter ved Norge er den friheten vi har når det gjelder å ferdes ute i naturen. Jeg hadde aldri tenkt noe særlig på det. Aldri tenkt på det som en frihet vi har. For meg har det alltid vært en selvfølge, og for mange tror jeg det er sånn det føles. Det er klart vi kan ferdes hvor vi vil og når vi vil! Sånn er det dessverre ikke for alle. Det er noe jeg har fått oppleve på den “harde” måten her nede.

Jeg har aldri vært et ut-på-tur-menneske, sånn tvers igjennom. Jeg er ikke den som møter opp først med sovepose og liggeunderlag om noen spør om vi skal sove ute. Kanskje jeg kan kalle meg selv for et naturnyter-menneske. Jeg elsker å gå turer i skog og mark, veldig gjerne alene, om ikke selskapet er en stor pelsete hund eller en person som vet når en skal tie og bare nyte opplevelsen. Dette har vært en liten utfordring for meg her nede, da jeg helst ikke bør gå alene i det hele tatt. Hvertfall ikke i skogen. «Hadde jeg enda vært gutt», hender det jeg tenker. Men så tenker jeg på alt styret med rim i skjegget på vinteren, og da slår jeg det fra meg. Neida. Men det er sant at mye hadde vært lettere her nede om en var gutt. Uganda er et fantastisk land, med et hjertevarmt folk og nydelig landskap. Samtidig er det også et land med mange utfordringer. Blir det sagt at du ikke bør gå alene i skogen, så gjør du ikke det. De snakker av erfaring.

Av mangel på godkjente turstier har jeg derfor funnet en liten vei som går like på utsiden av kontoret. Der oppe er det så mange prester at det bør være trygt. Så kjenner jeg at det kribler i beina etter å «gå på tur», så sniker jeg meg ut av døra og går i ett minutt, før jeg må snu (ellers stanger jeg i en stor port inn til en skole), så går jeg tilbake. Er jeg veldig treg, og stopper litt for å studere den røda jorda under meg, så kan jeg fort forlenge turen med ett par minutter!

"Turstier" å velge mellom fra kontoret.

“Turstier” å velge mellom fra kontoret.

Så går jeg til venstre

Så går jeg til venstre

Lenger inne på stien

Lenger inne på stien

Plutselig ved veis ende! Om jeg ikke vil tilbake på skolebenken da. Ligger en skole rett frem. Vi tror det er en skole hvertfall. Selv har jeg lurt på om det er et fengsel.

Plutselig ved veis ende! Om jeg ikke vil tilbake på skolebenken da. Ligger en skole rett frem. Vi tror det er en skole hvertfall. Selv har jeg lurt på om det er et fengsel.

En mulig forlengelse av turen. Tror ikke jeg bør gå den veien. Kan høre "mamas" tordentale om det hadde kommet henne for øre.

En mulig forlengelse av turen. Tror ikke jeg bør gå den veien. Kan høre “mamas” tordentale om det hadde kommet henne for øre.

Så et lite tips til dere der hjemme: Nyt naturen vi har og den unike muligheten til å kunne ferdes fritt i den. Det er ikke en selvfølge. Det er noe vi bør verdsette.

Previous Older Entries