Ferie og Infield

Etter å ha vært nesten en måned på reisefot, er vi nå endelig hjemme igjen. «Borte bra, men hjemme best» sa en gang en ukjent person, og selv om det helt klart gjelder som Afrika-Norge, så gjelder det også i høyeste grad borte- Kabale. Dette har blitt hjemmet vårt. Her er gatene kjente, og ansiktene kjente. Hvertfall for Tess’ del. Selv er jeg fortsatt like flink på ansikter og navn som jeg er på å spille volleyball, for de som har hatt «gleden» av å være på lag med meg. Hvertfall, det er godt å kunne slappe av i vante omgivelser, med et språk vi ihvertfall forstår en liten smule av.

Juleferien vår startet i Mbale, hos Hanna Charlotte og Birgitte, som også er Act Now’ere. Prosjektet de jobber på er rimelig anderledes enn vårt, da de jobber på et dagsenter for gatebarn. Det var et utrolig flott besøk, og veldig fint å få sett hva de andre jobber med. Samtidig så var det veldig sterkt å gå gjennom slummen, og se hvordan de lever der. Det kan virke så meningsløst iblant, hvor store forskjellene på fattig og rik er. Jeg vokste opp med å tro at vi er heldige som bor i Norge, fordi det er trygt, men ingen fortalte meg noengang hvor latterlig rike vi er. Hvor langt vi har fjernet oss fra den virkelige verden. Å se slummen med egne øyne og ikke gjennom nyhetssendingene på NrK, gav meg, har jeg funnet ut i ettertid, et lite slag i magen. Puster går litt ut av deg, på en måte. Det er så mye det er vanskelig å virkelig ta innover seg før du står midt oppi det selv. Hjemme i Norge er vi utrolig priviligerte som har muligheten til å reise ut på denne måten. Det er virkelig kunnskap ingen lærebøker kan gi deg.

I slummen i MbaleFoto: May Ruud Tennebø

I slummen i Mbale
Foto: May Ruud Tennebø

Etter Mbale gikk turen tilbake til Kampala, der vi ble noen dager, før Tess dro for å møte besøk hjemmefra, og jeg for å hente Håvard på flyplassen. Det var fint med besøk, men samtidig kjente jeg litt på det at to verdener krasjet med hverandre. Norge og Uganda.

Jeg fikk vist han rundt i hjembyen og turen bar videre til Mombasa, en liten paradiskystby i Kenya. Der ble vi møtt med en vegg av varme, som omsluttet oss i en evigvarende klem. Ja, Mombasa var varmt, men jeg stortrivdes. Det ble en solfylt og varm uke. Har du lest Señor Peregrino av Cecilia Samartin? Jeg liker veldig godt hvordan følelsen av sola på kroppen blir forklart til ei som aldri har kjent den. «…når sola skinner på huden din, er det som om tusen engler kysser deg på én gang.» Jeg synes det er en veldig vakker måte å si det på. Mombasa er uten tvil rik på engler.

Etter Mombasa bar det til Nairobi (uten Håvard) der det ble et lykkelig gjensyn med Therese. Tre måneder er tydeligvis mer enn nok til å bli vanvittig glad i en person. En bedre team-partner kunne jeg ikke fått. Det var smil og glede i mange timer etterpå. Nyttårsaften ble feiret med sushi og ringenes herre-marathon. Det ble en utradisjonell og annerledes høytid, men også en jeg sent vil glemme. Julaften satt vi f.eks på en buss fra klokken 6pm til 10am 1.juledag. Slitsomt, men helt greit. Å skulle over grensa til Kenya ved midnatt var mindre morsomt. Jeg hadde sovet en stund og brukte en god stund på å våkne ordentlig. Det ble også en del styr da Håvard måtte tilabake i kø for å gjøre alt om igjen, siden han hadde mistet pengene til visumet. Jeg løp til bussen for å forklare situasjonen og samtalen var omtrent slik:

Liz: Excuse me? My friend is not finished with the visa yet, and it might take some time.

Driver: How long?

Liz: Maybe… 10 minutes.

Driver: I will give him 5.

Liz: What if he does not come back in 5 minutes?

Driver: Hmm… then I don’t know what will happen.

Jeg ble rimelig stressa. Det gikk imidlertid veldig bra. Håvard kom seg på bussen og vi endte opp med å vente enda et kvarter etter det før turen gikk videre og jeg igjen kunne lukke øynene. Aldri tro at du har så veldig dårlig tid. Her er det African-time som gjelder de fleste stedene du drar.

To dager inn i det nye året dro vi til Den norske skolen i Nairobi. Den lå i et rimelig fint strøk, gjemt bort fra larmen og støyen Nairobi omsluttes av. Her møtte vi resten av Afrika-gjengen fra Hald. Det var et flott gjensyn og mye å skulle fortelle og snakke om. Tess og jeg var allikevel ganske slitne. Vi hadde begge vært på reisefot lenge og jeg hadde samme natt pådratt meg en skikkelig forkjølelse. Nairobi har et rimelig annerledes klima enn Mombasa, og de varme klærne hadde jeg lagt igjen i Kabale, så det er ikke rart jeg ble syk. Sånn gikk infield. Men med fisherman’s friend, som jeg til min store glede fant på matbutikken på et «hvitingsenter» og bøtter med vann, er jeg på god vei til å bli frisk nå. Pappas stemme runget i hodet på meg foran hylla i butikken «når det gjelder sår hals er det fisherman’s friend som er de ekte sakene». Helt sånn ble det nok ikke sagt, men innholdet er det samme, og hos ei lita jente som slukte de rådene hun fikk fra de voksne som en svamp, så har det lagt seg fint i huskeboka mi. Jeg må vel også innrømme at jeg ikke er tøff nok til å ta den originale, men holder meg til cherry-flavour. Frisk blir jeg uansett!

Et av høydepunktene, bokstavelig talt, var Mt. Longonot, som er et fjell i «the great rift valley» noen timer unna byen. Det var en herlig følelse å få brukt kroppen igjen. Det var tunge bakker og pusten gikk tyngre enn til vanlig, for forkjøla meg, men det var en fantastisk flott tur. Noen dyr så vi også. Giraffer og Zebraer i det fjerne og noen gazeller og en beisa. Om jeg ikke tar helt feil hvertfall. Fikk sett noen dyr fra bussen til Mombasa også, men det var gøy å få sett dem i sitt naturlige habitat, uten å være innestengt i en buss. Afrika er vakkert. Jeg merket likevel en betydelig forskjell på naturen i Kenya, i motsetning til den i Uganda. Kenya er mye savanner. Lange, åpne, sterkninger med lav vegetasjon som blir brutt av små fjell her og der. Uganda er mye grønnere. Frodigere. Selvfølgelig har jo begge landene også andre sider ved seg. Kenya er ikke bare Savanne og Uganda er ikke bare skog, men det er det inntrykket jeg nå sitter med om jeg skal snakke ut fra hvilke steder jeg har vært og opplevd.

Mt. LongonotFoto: Hanna Charlotte Hananger

Mt. Longonot
Foto: Hanna Charlotte Hananger

Fra toppen av fjelletFoto: Hanna Charlotte Hananger

Fra toppen av fjellet
Foto: Hanna Charlotte Hananger

Ned mot kraterer. Fjellet er en aktiv vulkan! Foto: Hanna Charlotte Hananger

Ned mot kraterer. Fjellet er en aktiv vulkan!
Foto: Hanna Charlotte Hananger

Infield fikk en uventet, men meget interessant slutt.

To av jentene som er på Madagascar hadde satt av litt tid til å ta en spontan ferie etter at infield var slutt. De var imidlertid ikke helt sikre på hvor de skulle dra, men Rwanda stod høyt på listen. Selv hadde Tess og jeg allerede bestilt flybiletter til Kigali (hovedstaden i Rwanda) rett etter infield, da det er kortere for oss å reise via der, for å komme hjem. Kabale ligger bare en liten time unna grensa til Rwanda, så vi syntes dette var en god idé. Det gjorde Renate og Tiril også, så de slang seg like godt på, og vi planla å skulle være i Kigali en dag ekstra for å se og oppleve dette landet man har hørt så mye om. Da vi kom på flyplassen fikk Madagascarjentene bestilt flybiletter og vi var klare for å sjekke inn. Det var bare ett problem, sa de i innsjekkinga: Vi skulle ha søkt om visum for tre dager siden. Helt nytt for å 2013 er at visum skal søkes omm minst tre dager før innreise, om du vil inn i Rwanda. Det var det ingen som hadde fortalt oss, og ikke hadde vi sjekket heller. Da stod vi der da. Med fire biletter til et fly til Rwanda, som skulle gå om en liten time. Etter mye om og men for å få tak i visum endte vi opp med å få endret flybilettene våre til et fly som gikk til Uganda istedet. En brå endring, men Tess og jeg var glade: vi var hjemme igjen. Etter dette gikk reisen hjem til Kabale. Utrolig deilig med kjente omgivelser. Som regel kjenner jeg det ikke noe særlig på det før jeg kommer hjem, men når jeg først gjør det, så kjennes det. Det er slitsomt å reise. Veldig spennende og morsomt, men i lengden er det slitsomt.

Utenfor Drucilla. Måtte ha en grimasebilde!

Utenfor Drucilla. Måtte ha en grimasebilde!

På vei inn på flyet hjem til Uganda! Renate med sin "gule bamse". Foto: Therese Slaaen Pladsen

På vei inn på flyet hjem til Uganda! Renate med sin “gule bamse”.
Foto: Therese Slaaen Pladsen

SONY DSC

Dolesning

Dolesning

Tess og Renate på Lake Bunyonyi

Tess og Renate på Lake Bunyonyi

Renate og meg

Renate og meg

Det er tørketid nå, og støvete. "En og to og tre indianere.."

Det er tørketid nå, og støvete. “En og to og tre indianere..”

Etter mye om og men, ett stykk glemt pass hos en venn i Kampala for Renates del og en ekstra natt, da bussen i går ikke gikk, så kom de seg endelig videre på den spontane turen sin. Tilbake i Kabale, sitter det to småslitne jenter, lykkelige over å være hjemme og spente på hva de neste månedene vil bringe.

Advertisements

1 Comment (+add yours?)

  1. Inge Myking
    Jan 11, 2013 @ 12:49:14

    Vakker lesning, takk for at vi fikk del i din juleferie og nyttår nå. Kos deg videre. Snakkast, pappa.

    PS: Fint at du ble frisk, men du glemte å nevne det viktigste sammen med Fishermans Friend som er bønnene;-)

    Reply

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: