Doreen’s historie

Noen ganger slår det meg hvor utrolig heldige norske barn er. Det var ikke så lett å se det alltid når jeg bodde i Norge, men her er det vanskelig å la være. Jeg har småsøsken som nettopp har begynt på barneskolen. De syntes det var helt topp i begynnelsen. Så, litt etter litt, ble det mindre morsomt. Til slutt er det mest slit. Til tross for at jeg alltid har elsket å gå på skolen (ja, det er lov å kalle meg litt sær), har det jo vært dager da jeg helst ville blitt hjemme i senga. I Norge har vi alt, så hvorfor bry seg? Jeg har tak over hodet, mat og en familie, så hvorfor skal jeg gå på skolen? Her kan skolegang bety forskjellen på om du har mat på bordet eller om du må gå sulten. Om du har en inntekt sånn at du kan leile en liten leilighet eller om du må bo på gata.

Jentene vi underviser går på en 2-årig yrkesrettet skole. Felles for alle er at de på ett tidspunkt i livet var nødt til å slutte på skolen. For en var det det at foreldrene ikke lenger hadde penger til å betale skolepengene. For en annen var det kanskje det at et familiemedlem døde, slik at hun måtte bli hjemme for å hjelpe til med avlingen. De har alle sine grunner til at de måtte slutte på skolen. Det betyr også at de er på veldig forskjellige nivå. Felles for dem er at de har fått en unik sjanse ved å gå på Drucilla. De er nødt til å betale litt skolepenger, men det kan ikke sammenliknes med hva det koster å gå på den offentlige skolen. Selv om det er lite, er det likevel noen av jentene som har problemer med å betale. De aller fleste kommer fra familier rundt om i landsbyene. De har ikke mye å rutte med, men gir det lille de har. Det som slår meg er hvor viktig, ikke bare foreldrene, men også elevene selv ser på skolegang som. De er klar over hva skolegang kan gjøre for dem senere i livet.

Jeg har lyst til å fortelle om Doreen, kontaktpersonen vår, tidligere Drucilla-elev og ei fantastisk flott dame. I en søskenslokk på 10, der hun var nr.fire i rekka var sannsynligheten for å skulle gå på skolen svært liten fra før av. De var seks gutter og fire jenter, og det vanlige i Uganda er å sende guttene på skolen først. Spesielt ute på landsbygda blir det sett på som unødvendig å skulle bruke penger på skolegang til jentene. Deres oppgave er uansett å være hjemme og hjelpe foreldrene, for så senere å gifte seg og starte sin egen familie. Med seks gutter i rekken før henne var Doreen’s sjanser for skolegang derfor ikke særlig store helt fra starten av. Familien hadde en liten grønnsakshage og de levde stort sett fra hånd til munn. Faren var alkoholiker og moren jobbet kun hjemme i hagen, der hun fikk hjelp av barna. Etterhvert begynte de å jobbe litt i andres hager, slik at de fikk en liten inntekt. Moren hadde nå muligheten til å sende de eldste barna på skolen, og Doreen fikk derfor muligheten.

Etter seks år i primary school var hun nødt til å slutte. Familien hadde ikke mer penger. Moren var syk og faren brukte det lille de hadde på alkohol. Sammen med søsknene sine måtte hun hjem fra skolen for å jobbe i hagen. Noen år senere møtte hun en tidligere venninne fra skolen i kirka. Hun satt og strikket og Doreen spurte henne om hvor hun hadde lært seg det. Drucilla, sa hun. Der og da bestemte Doreen seg for at hun skulle begynne på den skolen. Det eneste problemet var at de ikke hadde noen penger. Hun tok saken i egne hender og gikk i 8 timer for å komme til Kabale. Hun trappet opp på kontoret og ba om å få snakke med direktøren, Mrs.Phoebe. Hun snakket med mama og fikk et søknadsskjema, til tross for at hun egentlig ikke trodde hun skulle få tak i pengene til å betale skolepengene.

Familien hadde ei geit, som de solgte slik at Doreen skulle få penger til skolen. Nå hadde hun penger til første termin. For å ha råd til å fortsette og kunne fullføre de to årene, tok hun småjobber her og der. Gjennom de to årene på Drucilla stod hun opp tidlig på morgenen for å vaske kontorer og gjøre småjobber for lærerne og andre. Hun jobbet hardt gjennom to år både med skolearbeid og for å ha råd til å fortsette. Etter to år fullførte hun med toppkarakterer.

Om retten til skolegang ble tatt fra oss i Norge, ville vi kjempet så hardt for det? Jeg vet ærlig talt ikke. Vi er så tilfreds med situasjonen vår, så om vi var blitt tatt hjem fra skolen ville vi vel sett på det som en lang ferie. Våre 13 år med obligatorisk skolegang er mer enn mange her tør å ønske seg.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: